9

Hvordan atmosfæren var der inne i den kalde steinkirken, kan vi bare tenke oss.

Men vi kan få god hjelp om vi et øyeblikk glemmer de historiske kildene, og heller på litterære veier slår følge med fattiggutten Adrian Posepilt slik forfatteren Kristian Kristiansen skildrer ham fra årene omkring 1700.
94fe444506d4632b43157787a8dd537ad6449612193992638205dfbbHittebarnet Adrian vokser opp på Verkshuset, en tvangsarbeidsanstalt for gatepiker og kvinnelige forbrytere, før han blir plassert på Blåskolen, et offentlig barnehjem som i 1733 inngikk i den nye stiftelsen Waisenhuset.

Blåskolen

Det het den fordi barna gikk i blå frakker med svarte oppslag. Mat og andre nødvendigheter skaffet de seg ved å gå rundt i byen og synge. Det de får av almisser, putter de ned i posene som guttene alltid bærer med seg. Slik får de navnet «posepiltene«.

Adrian er særlig sangbegavet, uten at «blådegnenes» matmor, den strenge, men hjertensgode Abelone, synes helt klar over det. Men en dag møter hun den tyskfødte Barbara, datter av gamle Cuno, organist i Domkirken: – «Aber meine gute Abelåne! Vet hun ikke at Adrian har gull i strupen?» Jo, da, etter hvert tar også Abelone seg i å lytte etter Adrians stemme når posepiltene synger. Den høres ut som «en mjuk orgeltone».

Takket være sangstemmen og sin intellektuelle begavelse gjør Adrian steg oppover på den sosiale rangstigen som ellers ville vært utenkelige for et foreldreløst barn på den tid. Ved en anledning inviteres han i selskap til «storingan», navnet på artianerne, rikmannssønnene i øverste klasse på latinskolen. De fleste av Davidsguttene, de som synger i kirkekoret, går i den klassen. Adrian blir tatt opp i koret – «en blådegnkappe mellom alle de svarte fløyelskappene», som det heter i romanen «Adrian Posepilt».

Hvordan var det inne i kirken når det var tidebønn og korsangen bølget?

Vi følger Abelone inn. Hun er på jakt etter Adrian som har fått et erme revet av seg i et slagsmål. Nå er hun på vei med et nytt, men først må hun bortom skolen for å lete etter ham der:

«Latinskolen sto tom som en låve og med dørene på vidt gap. Hun gikk fra rom til rom, så ikke ensjel, hørte ikke annet enn lyden av sine egne skritt.
Nå, så var de vel borte i kirken. Hun gikk ut igjen og fulgte tråkket bortover mot kirkeporten. Ja, for det ermet skulle han ha om hun så skulle hente ham foran alteret.»
På elle de årene Abelone har bodd i Trondhjem, har hun aldri vært i kirken på en hverdag. Det har hun det hatt for travelt til. ikke rart hun gjør store øyne, for benkene står tomme og livløse helt frem til St. Jørgens Hus-stolene der det sitter seks, sju gamlinger så tett som mulig for å holde varmen.
På de fremste benkene sitter posepiltene hennes og elevene fra de laveste klassene på Latinskolen. Davidsdrengene – blant dem Adrian – sitter fremme i koret og synger noe som Abelone oppfatter som latin.

«Korsangen steg og sank. Langsomt, nesten enstonig. Alterlysene sto stille som stjerner. Kapellanen gjespet. Hun satt og så på ham til hun selv måtte gjespe. Hun ble alltid trøtt når hun var i kirke. Hun var så uvant med å sitte gagnløs, mang en gang var det en pine å sitte ledig med hendene.»
Sogneprest Ole Brochmann har med seg en fremmed og tydeligvis potentat i kirken denne dagen. Han peker på Adrian når det etter korsangen skal leses fra Nytestamentet. Fattiggutten fra Blådegnhuset ståf frem sprutrød i kordøra med bare ett erme på jakken, men lese kan han – høyt og tydelig. Abelone jamrer seg av skam, men ingen av dem skjønner på det tidspunkt at Adrian har tatt første skritt mot å bli ansatt som klokker i Melhus – et kjempeskritt for en ungdom med hans bakgrunn.

«De sang visst en salme ekstra den dagen etter hva hun kunne forstå. Kanskje var det den fremmede som fant på det også. Siden var det knefall og kyrie eleison og så endelig til slutt pater noster.

Adrian kommer frem i kordøra igjen sammen med tre jamnaldringer fra Davidsdegnene. De ser usikkert på hverandre, vet visst ikke selv hva som skal hende.
Sognepresten vinker til kantor og sier noe til ham. Og kantor går bort til de fire og gir dem tonen. Og så stemmer guttene i med Te Deum Laudamus».

Skulptur: Adrian Posepilt (Astrid Dalsveen 1997) – ved Adriansstua i Ringvebukta

Cu_naIjAfDbah2eMKvCvSQ-IMZGUKJAAgl3gsmqZHcMA

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre